Blogginnlegg nr to er plukket ut fra en spansktime, men refleksjonene rundt endringer i tiden og ulike læringsstrategier, gjør det lovlig som tema for en norskblogg! (...er jeg nesten(!) helt sikker på...)
Det ringer inn til første time, fredag, ukas siste strevsomme dag, og ute høljer regnet ned! Energien som sakte sprer seg i rommet, er like mørk og dyster som dagen utenfor. Det er prøvetid i spansk for 10. klasse. Grunnet timeantall og timeplanfordeling har vi dobbelttime i partallsuker, og enkeltime i oddetallsuker. Kalenderen viser uke 43, hvilket skulle tilsi enkeltime i spansk denne uka. Men; TENK, den grusomme, gestapodama av en spansklærer, har greid å bytte bort elevråd, med en ekstra spansktime, bare for å avholde en totimers prøve i alt de har lært til nå i år...
Jeg kjenner energien... jeg kjenner tankene deres, og jeg VET hvordan de har det. Den som veldig ofte velger fritidssysler og hobby, venner, pc og sms, på bekostning av lekselesing, vil med tid og stunder komme til et punkt hvor en kjenner at mestringsfølelsen forsvinner. Og det en gjør, er å begynne å grue seg!... og å finne på unnskyldninger for seg selv og andre...for så å skylde på læreren. Og når dagen er kald og mørk i seg selv, samt at det snaaart er helg, da er føles det ekstra langt frem til sommer, sol og skolefri!
Altså, status er: forestående dobbeltime, spanskprøve (...som
bare læreren gleder seg til å få overstått!)
Pga oddetallsukesystemet, endte jeg opp med klassen nede på formingssalen. Intet annet rom lot seg velge for å kunne gjennomføre en totimersprøve, uten avbrudd for å skifte rom. Nå har det seg slik, at jeg underviser på den skolen jeg selv gikk som elev fra 1985 - 88. Og nå sitter jeg her med en 10. klasse, som stort sett bestemte seg for at spansk er umulig, allerede i 9. klasse. Vi sitter på den koselige og trygge formingssalen, hvor god atmosfære henger i veggene ennå...
Mens jeg venter på at elevene skal komme til ro, slår det meg at jeg er i ferd med å ødelegge den gode og trygge atmosfæren som finnes i dette gode rommet. Og det med et språkfag... Jeg husker så inderlig vel, hvor GODT det var å være her. Her var det fred! Her var det pusterom! Bare å få sitte og strikke, male, bruke fantasien og kreativiteten, gjøre gode ting, - og koble helt vekk fra alt som het tysk grammatikk, matte, samfunnsfag og krav og BARE kunne slappe av og vite at det en gjorde, enten det var lite eller stort, ble sett og satt pris på.
Så hører jeg stemmen min si: vel kjære elever! Idag har jeg tenkt at vi skal gjøre en "åpen-bok-prøve"....!
Vill jubel!
Selv kjenner jeg at jeg står og bikker i min pedagogiske utvikling. Frustrasjonen jeg har følt de tre årene jeg har undervist, over at kravene hver enkelt elev stiller til seg selv når det gjelder skolearbeide, har krympet betraktelig siden jeg selv satt her som rømling fra aus-bei-mit-nach-von-zu... Jeg er på vei over i en resignasjonsfase. Jeg ser at en umulig kan forvente samme innsats som for 20 år siden. Jeg vet også at det egentlig ikke er elevene sin feil. De er bare et offer i sin tid. Et offer for landets velstandsamfunn, og "det ordner seg nok-holdning." Jeg kjenner også at et hele tiden åpent og reflekterende sinn, er fullstendig klar over at meningen ikke er å senke de små spanskskutene mine, for alt de ikke kan. Ønsket mitt er å la de flyte, trygt og godt inn til havn, slik at de en dag i fremtiden kan tenke tilbake på spansk som en positiv motivator, og ikke som kluten med klorofyll...
Jeg synes jeg hører den tradisjonelle skole, med sin behaviorisme forran, høyt på sin hest, hva disse måtte ha sagt om de visste om min åpenbokprøve... Og innerst i min egen ryggrad, vet jeg at for meg personlig hadde det vært et nederlag å møte til prøve uten å kunne alt på rams. Jeg kan ikke forvente det samme av dagens elever... Og hva er egentlig riktig og galt? Med tanke på taktisk fremgangsmåte for læring, i det Herrens år 2010, i en 10. klasse i spansk, hvor det har blitt "in" å vite minst mulig??
På veien fra lærerrommet i det klokka ringte, og frem til elevene var kommet til sine plasser, strømmet tusenvis av tanker igjennom hodet. Den ene læringssynspedagogen slo den ene i hodet med den andre, og jeg kom frem til at MITT mål for prøven, var å få to effektive timer, hvor den totale summen av LÆRING var størst mulig. Ergo: ved å gå frem på en konstruktivistisk måte, å la elevene ha alle verktøy til rådighet, UTENOM å snakke med andre, måtte de gå i seg selv og finne frem til ønsket kunnskap. Noe som forhåpentligvis ville medføre læring!
I ettertid ser jeg jo at jeg gjorde et klokt valg i å kjøre "åpen bok prøve." De fikk sågar be om hjelp underveis, hvor jeg i ro og mak fikk forklart og hjulpet de enkelte til forståelse. De som er trygge i faget, ba ikke om hjelp, de ville greie selv, og det er jo kjempepositivt. Og da de som sliter, fikk den hjelpen de behøvde for å oppnå sin forståelse, så er jo det akkurat like positivt!! Om det ikke er helt etter den tradisjonelle skoles regi, så er det helt i trå med Kunnskapsløftets oppfordring om differensiering og tilrettelegging for den enkelte.
Sum summarum:
elevene kvitret i etterkant av prøven og syntes dette var kjekt. Noen har fått bevist hva de er gode for, og andre har fått bevist at de også kan, når det blir på en trygg og god måte. De innrømmet å ha lært mye iløpet av de to timene! :-)
...men, hva er rett og hva er galt? Hva er klokt, og hva er uklokt? Har vi for slappe krav, eller fører for mye krav til dårlig læring???
Behaviorisme - contra - konstruktivisme, tradisjonell skole - contra - dagens nye tid.
Filosofisk hilsen
-Line KC-
Tangoinstruktør Adrian Carmona (Buenos Aires) og spanskveileder Merete Bratsberg Aae i aksjon med 8 klasse, ved Tango i Skolen, segunda ronda.
